STARTSIDE

Berner Sennenhunden 

Berner sennenhunden er en av de fire sennenhund- rasene, og absolutt den mest kjente og utbredte. Rasens opprinnelsesland er Sveits, men hvor gammel rasen egentlig er og hvor den stammer fra - se det er mer usikkert. En hund som likner svært meget på berner sennen- hunden er beskrevet av den romerske dikter Columellas allerede for 2000 år siden.

I nyere tid er berner sennenhunden kjent som en sveitsisk gårdshund, brukt som trekkhund av bøndene for å frakte melk fra gårdens buskap ned til meieriene i dalen, samt gjeter- og vakthund for buskap og gård.

Den første offentlige anerkjennelse av berner sennenhunden som rase var ved en utstilling i Bern i 1904, hundene gikk da under navnet «Durrbachler» da det særlig var i Durrbach-traktene ved Gurnigel man fant gode representanter for rasen. I 1908 ble navnet endret til Berner Sennen. I dag er berneren en av de mest populære hunderaseri Sveits, og populariteten er stor også i resten av verden. Til Norge kom rasen i 1956, men det er først på 70-tallet at interessen for berner sennenhunden ble merkbar.

I dag er berner sennenhunden en sært populær rase i Norge med gjennomsnittlig 300 nyregistreringer årlig. Berneren er en meget allsidig hund, den brukes både til trekk, kløv, lydighet, brukshundaktiviteter og agility. For de aller fleste er allikevel berneren kosehund og turkamerat. Den er en ypperlig familiehund, lettlært og stort sett grei å ha med å gjøre.

Utdrag av rasens standard
Helhetsinntrykk
Langhåret, over middels stor, kraftig og bevegelig med grovbygde lemmer; harmonisk og velproporsjonert. Forholdet mankehøyde/kroppslengde skal være ca. 9:10; heller kompakt enn lang. Stø, oppmerksom, vaktsom og fryktløs i hverdagssituasjoner. Godmodig og hengiven i omgang med bekjente; selvsikker og vennlig overfor fremmede, middels temperament, lett å lede.
Størrelse
Mankehøyde: Hannhunder 64-70 cm - ideelt 66-68. Tisper 58-66 cm - ideelt 60-63.
Hode
Kraftig, med svakt hvelvet skalle, både i profil og sett forfra. Tydelig, med dog ikke for markert stopp. Grunn pannefure; kraftig middelslangt, rett snuteparti. Sort nesebrusk. Lite fyldige tettliggende lepper, sorte lepperender.
Øyne
Mørkebrune, mandelformede, med godt tilliggende øyelokk.
Ører
Trekantede, lett avrundede; høyt ansatte, middels store, flatt nedhengende i avslappet stilling.
Bitt
Komplett, kraftig saksebitt. Tangbitt tolereres.
Hals
Kraftig, muskuløs, middels lang.
Lemmer
Forlemmer: bredstilte, rette og parallelle sett forfra, nesten loddrette, faste mellomhender. Baklemmer: sett bakfra, ikke for trange; temmelig lange, brede, kraftige og muskuløse lår, tydelig knevinkel. Kraftig og godt vinklede haseledd; ulveklør skal være fjernet.
Poter
Korte, runde og godt sluttede; godt hvelvede tær.
Hale
Busket. Rekker minst ned til haseleddet; i hvilestilling hengende, i bevegelsebåret i rygghøyde eller litt høyere.
Bevegelser
Jordvinnende, jevne bevegelser i alle gangarter. Kraftig, frie tak med forbenene og godt fraspark med bakbenene. Rettlinjede bevegelser i trav, sett både for- og bakfra.
Pels
Langt rett eller lett bølget hår.
Farge
Dyp sort bunnfarge med mettet brunrød farge på kinnene, overøynene, og på alle fire benene og brystet. Hvit, ren symmetrisk tegning på hodet (bliss og snutetegning). Hvit, rimelig bred gjennomgående tegning på strupe og bryst. Hvite poter og hvit halespiss er ønsket. Liten hvit nakkeflekk og hvit analflekk er tolerert, men ikke ønsket.
Oppdatert standard til enhver tid finner du hos NKK på denne linken

 

Berner Sennenhunden skal være over middels størrelse, med en mankehøyde som for hannhunder ligger mellom 64 - 70 cm. Tisper er gjerne litt mindre. Kroppen skal være kraftig og kompakt., med bred brystkasse. Pelsen skal være lang, og rett eller med noe fall. Hunder av denne rasen har en svart grunnfarge, med tan - fargede avtegn over øynene, på kinnene 

og på alle fire leggene. I tillegg ser man en hvit, smal , symmetrisk hodetegning og en hvit brysttegning. Det er svært ønskelig ( men ingen betingelse) at hunden har hvite poter, men hvitfargen skal ikke rekke lenger opp enn håndleddet. Det er også ønskelig med hvit halespiss.

 

Berner sennenhunden er den av de 4 sveitsiske fjellhundrasene som er best kjent utenfor sitt land. De andre tre rasene er Grosser Schweizer sennenhund, apenzeller sennenhund og entlebucher sennenhund. Disse fire rasene har kjente aner ca 2000 år tilbake i tid. På den tiden dro de romerske hærene nordover og førte med seg store kvegflokker til matforsyning for troppene. Romerne hadde også med seg stor tunge hunder for å drive buskapen. Etter hvert som felttogene forflyttet seg ble flokkene mindre og en del hunder ble værende i de sveitsiske dalstrøkene. Fra disse hundene utviklet det seg lokale varianter, som hovedsakelig ble brukt i landbruket som kvegdrivere, gjeterhunder, trekkhunder og vakthunder. Fellesbetegneslen på disse hundene ble sennenhunder ( seterhunder). Rasene ble etter hvert meget sjeldne, men ble reddet gjennom målbevist avl.

Av gemytt er denne rasen vennlig og godmodig. Den er kjent for å gå godt sammen med eventuelle andre kjæledyr som åtte være i familien, og den er som regel svært glad i barn. Den er hengiven og trofast mot sin eier, og den skal være relativt lett å oppdra. På tross av størrelsen er dette en aktiv hund som krever en del mosjon. Man bør imidlertid være forsiktig med anstrengende turer fram til hunden er ferdig utvokst.

Svakheter hos rasen: HD forekommer, men er relativt lite utbredt. AD er mer utbredt enn HD. Meningitt har middels utbredelse.